Det går sakte, men sikte framover er det noe som heter, og det er en fin beskrivelse av framgangen i «Mennår» prosjektet jeg har hatt gående en stund. Og det passer meg helt fint.

Arbeidsbeskrivelsen er nogenlunde som følger: finne velvillige karer som sier ja til å låne meg mindre enn to minutter. Jeg prater ørlitte granne med gutta og forteller de hva jeg er ute etter; et portrett hvor de prøver å slappe så mye som mulig av i ansiktet. Få sekunder etterpå er det hele som regel over og jeg sitter igjen med bilder som de over.

Mål og mening med det hele? Ikke noe annet enn øvelsen, og at jeg (for nå) er tilstrekkelig fasinert av (for eksperimentets skyld) å ikke forlange mer av de avfotograferte enn at de stiller opp.