Der fyret står så utsatt til på tuppen av Listalandet, måtte det vel skje før eller siden..
Månedarkiv for juli, 2009
Jeg nevnte i april i fjor at jeg hadde klart å stavre meg gjennom nærpå 10000 sider i Tidshjulserien av Robert Jordan. Nå i sommer kom jeg over New Spring, som er en prolog til serien, og føyde den til de øvrige 11 bøkene så langt i serien. I november er første (av tre) deler av den siste boka, A Memory of Light ventet utgitt, og jeg har begynt på serien på nytt. For å friske opp sa jeg til meg selv. Jeg har nå lest The Eye of the World og The Great Hunt, men begynner å tvile på om det er realistisk å komme gjennom de 9 neste bøkene på 3 måneder..
Blir vel tilbake til Harry Hole og Jo Nesbø om motet svikter.
“If the weather gets better we should get together
Spend a little time or we could do whatever
And if we get together we’d be twice as clever
So staple it together and call it bad weather
- Staple It Together, In Between Dreams, Jack Johnson
My One and Only Thrill er en avdempet jazzplate fra det som kommer til å bli en av århundrets største artister; Melody Gardot. Melody synger med en mesterlig stemme og en nerve vi ikke møter i mainstream musikken. Vi snakker myk fløyel som omsvøper deg. Sommernetter som hvisker deg i øret og høstregn iblandet tårer.
Fra et spennende nytt damebekjentskap til et annet; Begin to Hope med Regina Spektor var forfriskende alternativt. Ikke helt stemmeprakten til Melody Gardot her, men en lekende stemme med friske melodier og spennende arrangement.
Jeg tar en tur tilbake til jazzen og Bare Bones av Madeleine Peyroux. Jeg har kun hørt et par låter fra dette albumet, men klarte samtidig notere meg at det er de som mener dette er en av tidenes største (jazz)vokalister. Ikke helt Melody Gardot, selv om sammenlikningen mellom de to normalt vil gå den andre veien, men det sier seg selv at Bare Bones er verdt et stevnemøte.
Hva skal jeg så si om Leave Me In the Dark av Keri Noble? Det er filmkvalitet over denne stemmen. Ikke klassisk storhet som hos jazzdamene nevnt over, eller Lizz Wright og Ruthie Foster, men en grøssende god formidling av følelse likevel.
Til slutt må jeg inkludere en mann i det gode selskap; Jack Johnson med In Between Dreams. Dette er varm og avslappet “feel good” musikk. Det er for det meste lekende melodier, og de gangene tekstene trår dypere vann har du fremdeles lyst til å danse i flammene fra leirbålet. Musikk som gjør disse regntunge sommerdagene lettere.
Denne turen skulle du vært med på! Det var galemattias fra ende til annen..
Klokka nullåttehundre satte fire biler avsted fra forskjellige adresser på Sørlandet med snuten vendt mot Forsand og Lysefjorden. Noen timer senere stod femten personer med bugnende ryggsekker som skulle tilsi en ukelang ekspedisjon klar for avmarsj. Tre bæremeiser og fire unger hang på ryggene innimellom øvrige sekker. To hunder dro i selene. Fire timer seinere var vi på Preikestolen og kjente avgrunnen kalle på oss..
Hehe. Hundene blei bært opp de bratteste partiene, over de største sprangene og ned ura og ungene hang og slang i løse stropper, men vi kom oss ned igjen.
Det skulle vært filmet. Disse bildene gir langt i fra det nødvendige inntrykket av den eventyrlige galskapen.
God tur!
Her for leden testet jeg en DacMagic fra Cambridge Audio, i søken etter bedre lyd i hjemmestereoen for en relativt billig penge. DacMagic er en digital-til-analog konverter, som “ganske enkelt” skal gjøre om noe så simpelt som bitstrømmen av 0′er og 1′ere til noe så simpelt som strøm; det analoge signalet. Utfordringen til en DAC er å fjerne støy og intereferens i konverteringen, for å gi oss et så troverdig og oppløst lydbilde som mulig. Her snakker vi plutselig mer eller mindre avansert vitenskap og jeg bryr meg ikke stort mer om det enn å nevne at på en CD-plate er musikken lagret i 16-bit og 44,1kHz, mens DacMagics magi ligger i at boksen oppskalerer dette til 24-bit og 192kHz før det sendes forsterkeren din.
For å hoppe rett til konklusjonen: I mitt testoppsett bestående av høyttalere og forsterker i budsjettklassen, gjorde DacMagic svært lite godt for seg. Inntrykket etter 2 timers intens lytting på allslags musikk var at DacMagic i det store og det hele framstod som en noe påtrengede “loudness” funksjon som antagelig ikke blei gjort bedre av at jeg testet DacMagic ut med å spille noe høyere enn hva jeg normalt gjør.
Det meste av musikken endte opp med å føles anstrengt og masete ut, om enn noe mer tredimensjonal og oppløst til tider, men til syvende og sist var det tolkningen av Johnny Cash’ Bridge over troubled water fra American IV som avgjorde: med DacMagic tilkoblet var ikke lenger Johnnys karakteristikk tilstede, borte var det såre, hese, slitne og triste fra stemmen, og igjen stod en popversjon av Cash jeg er sikker på aldri har eksistert.
Dac(Magic) er ikke for alle. Terningkast 2.
Det er sommer. Det er solbrilletid.
Panoramisk horisont slik den ser ut på sydsia av Kapelløya, Søgne.