Tenk å våkne opp til noe sånt som dette da. Snakker om potensiell blåmandag.. (humre)
Månedarkiv for mai, 2009
Magne nevnte for ei lita stund sida at han lurte på å gå gjennom film for å trekke ut sekvenser hvor Jørgen var med. Jeg var antagelig ikke veldig oppmuntrende, da jeg syntes det hørtes tungt og trist ut. Men i løpet av de par månedene det har gått siden han nevnte det, har jeg tenkt på det flere ganger som en bedre og bedre tanke. Jeg har ikke lyst til å glemme hva gode venner betyr. Jeg kan ikke tenke meg å risikere at minnene om Jørgen plutselig en dag bare er et svakt omriss. Jørgen var en god kompis, og om det å huske det må koste noen tårer, så er det verdt det.
La oss ta vare på øyeblikkene mens vi har dem.
Etter en god og lang orgedag hvor det gikk slag i slag fra morra til kveld, tok jeg til slutt fatt på oppvarminga til noe jeg har utsatt alt for lenge. -Jeg har en oppgave hvor jeg skal (forsøke) å ta veggprydbilder, og er allerede på etterskudd med tanke på levering. Derfor var det godt å endelig få tatt meg tid til å leke litt med kamera igjen, og heldigvis kjente jeg motivasjonen tø opp.
Lyset har vendt tilbake til den nordlige halvkule, men fotograferer man innendørs, eller ettermiddag/kveld er det likevel ikke sikkert at det naturlige dagslyset strekker til helt på egenhånd. I tillegg må jeg innrømme at selv om jeg vet hvordan jeg skrur på blitsen, så er den ikke det hjelpemiddelet jeg raskest strekker meg etter. Men jeg skal lære -og det blir med prøving og feiling inntil jeg får deltatt på Zack Arias’ OneLight Workshop.
I dag var vi igjen så heldige å få delta i konfirmasjon, og jeg klarte selvsagt ikke la være å vippe fram kameraet. Over og under er et par av bildene kona og jeg synes blei bra, så håper vi de bildene vi sender konfirmanten faller i smak hos ho også.
I dag klarte vi å klatre oss opp på Søgnes høyeste topp, hele 278,19 moh. Været var strålende, det var heidundrane varmt og disen lå som et fint slør i horisonten langt der borte -mot havet.
Selv med unge på ryggen og kamera i hånd, samt god rast på toppen, tok ikke selve rundturen stort mer enn et par timer. Kjøreturen opp fra Søgnes gulv derimot var tålig drøy, og målte vel ca 20 min hver vei.
På vei opp skrenta i enden av Sandvann stod det en mystisk og majestetisk fyrstikk skog. Knusktørre trær strakk seg til værs i denne karrige(?) grunnen mellom Lødalen og Skuggedalskniben. -Ikke stedet for et langt teleobjektiv, men det var alt jeg hadde med meg.
Foreningen Spjotheia Vel har ordnet til med lavvo, grill og sitteplasser (ingen bilder av det i dag), og turen anbefales dersom ikke en liten times kjøretur virker avskrekkende.
God tur!