På tur i Tinntjønnløypa, i motsatt retning av gangretning, men det brydde ikke vi oss om. Når folk skulte stygt på oss, trakk vi lett på skuldrene og fortsatte å utforske omgivelsene. Som det at det var snø i april..

Jentungen viste meg hvor mye undring og nysgjerrighet jeg tydelig har mistet ved selv å stoppe hver meter for å titte ned på bakken eller inn i buskaset. Ho hadde all verdens med tid, og for henne var tydelig veien målet (mens faren helst ville strene avsted for å klare å komme i mål ved fullføre løypa). Om ikke det hjelper å gå til maura for å bli vis, så har jeg stor tro på at det er haugevis å lære av å se på de små.

Bildet er som alltid framkalt i LR hvor jeg tilslutt endte opp med dette drømmende infrarød uttrykket som nesten antyder vinter.