Min lokale kaffeleverandør (Camillo Bastrup, Kristiansand) fører kaffe fra Temperato, Tim Wendelboe og Supreme Roastworks. Jeg har smakt flere av blandingene fra Temperato og Tim Wendelboe, og fikk på fredag tildelt en pose “Fire” av SRW for å gi den et forsøk.
Kaffen blir levert i samme type ventilerte poser som kaffen fra både Temperato og Tim, men hadde i motsetning til nevnte ikke påført informasjon om verken smaksprofil eller hva slags kaffetyper blandingen bestod av. Hjemmesiden til SRW kunne derimot fortelle meg følgende:
Vår reneste, mest eksplosive og sødmefulle blanding er satt sammen spesielt for espressobrygging.
Det skulle jo love godt -eller?
Duften av modne frukter slo mot meg da jeg åpnet posen og tok en titt på de relativt lysbrente bønnene i posen. Kverna blei stilt hakket grovere enn hva jeg bruker på litt mørkere brent kaffe og aromaen under kverninga understreket både florale og fruktige toner.
Til tross for relativt fristende beskrivelser av aroma og smak i retning av “dufter karamell, basilikum, krydder, pistasj, cashew, urter, moden frukt, varm sitrus, honningmelon, mango og blomster med ren, søt, syrlig og fyldig smak og lang ettersmak” må jeg dessverre medele at den ikke falt i smak.
Jeg skreiv forleden om “at det ER et spørsmål om smak“, og der Supreme Roastworks gjengen tydelig går i samme retning som Tim Wendelboe i jakten etter frukt- og bærsmak i kaffen, må jeg bare konstantere at det virkelig ikke tenner meg.
Neste gang jeg prøver en ny espressoblanding, skal det være en blanding fra Guatemala -nå burde forøvrig være en god tid for kaffe fra Guatemala, da kaffen der har høstetid fra desember til mars. Enn så lenge holder jeg meg fortsatt til Temperatos #3 og #5.
Les også om tidligere forsøk på nye espressoblandinger her.
Jeg er enig og uenig!
Vi deler begeistringen for LIPPE #5 (det nye merkenavnet til Temperato), men jeg elsker også de deilige Etiopiske Yorgashife (eller hvordan det skrives)kaffene. Det var under cupping på Camilio med SPR at jeg ble gjort oppmerksom på disse.
Jeg er litt splittet fordi jeg tidligere har bedrevet flammende agitasjon for robusta og mobbet Tim for å lage “dame-kaffe”. Jeg setter fremdeles stor pris på kaffe med litt tilslag, men Yourgashife har åpnet en ny verden for meg.
Jeg er faktisk ganske fornøyd med “FIRE”, og de 20% med Yourgashife er tydlig tilstede når du tar et drag av aromane. I går tok jeg med meg min Mazzer Mini Electronic til restaurantsjefen. Jeg kvernet litt av “FIRE” og lot han lukte på den og noe av den kaffen som lå i doseringskammeret på den gammle kverna. resultatet var ar nå bestiller vi ny doserless kværn til restauranten. Takk til Suprime Roastworks og FIRE!
Jeg kommer definnitivt til å kjøpe mer FIRE og LIPPE #5! (og en og annen espresso fra Tim – om datoen er riktig!).
Gratulerer med ny doserless kvern!
Disse “diskusjonene” og kommentarene knyttet til smak er i høyeste grad interessante. Jeg synes “mottoet” jeg hørte Tim bruke da han besøkte Camillo er særdeles beskrivende; “det ER et spørsmål om smak” (-som jeg forøvrig knabbet som tittel på en tidligere post), og vi ser igjen at det (selvfølgelig) er det det dreier seg om. Og heldigvis finnes det noe for enhver smak, da (også) den (heldigvis) kan få lov til å være forskjellig.
Jeg slo opp på beskrivelsen av “FIRE” igjen, og ser at Yirgacheffe bestanddelen består av ca 20 forskjellige arter, som i mine ører må utgjøre en utrolig variabel -så kanskje vi var uheldige og fikk en pose med et par dårlige bønner? Og mens vi snakker om dårlige bønner, her for et par uker siden var det helt tydelig at Temperato/LIPPE hadde latt det slippe et par overmodne bønner ned i hele to av #5 posene vi handlet den uka; de både smakte og luktet dritt. (Det var forøvrig da Temperato hadde datomerket posene en hel måned fram i tid -*litt* dårlig kvalitetskontroll?)
Når det er sagt har nok likevel FIRE en smaksprofil som ikke passer verken meg eller kona, og jeg fortsetter jakten etter vår ultimate blanding; selv om vi liker #5, er jeg sikker på at det finnes en enda bedre der ute.
Tobias: hvordan vil du beskrive smak og aroma for henholdvis LIPPE #5 og SRW FIRE?
Hva jeg forstår er Yirgacheffe kaffen stort sett fra det som kalles mikro-loter. I Etiopia vokser kaffen nesten vilt og varianter krysses naturlig – derfor er det vanskelig å si hvilken variant alle kaffebuskene er (det er i allefall “turist-versjonen. Når SRW sier at det er 20 forskjellige sorter betyr det egentlig at de ikke vet helt, men at kaffen kommer fra flere mikro-farmer/loter og at det nærmest er umulig å artbestemme dem spesifikt. Jeg vil tro at den kaffen som Tim kaller Aricha (eller no’) er av omtrent samme slag.
Jeg var også litt skuffet over Lippe #5 med den artige brennedatoen. Jeg trodde det var jeg som var litt rar, men du bekrefter at jeg var på sporet av noe …
Du er en artig kar, du! Jeg ser jo at du har lært deg noe av treminologien for å beskrive kaffesmakene, men jeg er ikke inne i det i det hele tatt – ennå! Men skulle jeg prøve å beskrive #5 kontra FIRE ville jeg si: #5 er som en stormvind – full av kraft som river deg i håret. FIRE er som en varm dag i tropene – full av spennende dufter og milde vinder som stryker degvarsomt over kinnet … (ganske poetisk, ikke sandt).
Nå lengter jeg til Brasi. Jeg tror jeg går å lager meg en dobbel espresso av FIRE!
Hehe – om jeg er så artig vet jeg ikke, men beskrivelsen din var fin den!
(PS. Har du en lenke til skriveriene dine om robusta?)
Her:
http://temperato.no/component/option,com_joomlaboard/Itemid,147/func,view/id,2628/catid,2/
Takk. Og jeg ser at jeg allerede hadde kommentert i den tråden hos Temperato, men denne ganga tok jeg med bedre tid og leste alle innlegga på nytt. -Artig lesing, og godt framlagte poeng.
Kom nettopp over en artikkel av Alf Kramer på aperitif.no som kanskje vil glede og underholde deg?
Det var spennende lesning bla. om den gule coop. Når vi er inne på spennende ting så har jeg nettopp melt meg inn i dette svenske forumet:
http://www.riktigtkaffe.se/