“Vi som ikke bygde landet”

Eller noe annet for den saks skyld.

Jeg har bygd svært lite håndfast i mitt liv. Men jeg har revet ned ting. Og flyttet på noe. Kanskje teller det og? (Jeg har jo i disse tinga “bygd” noe i den forstand at det som var der før er blitt noe annet, om enn ingenting.)

Slitt begrep
Det er kanskje et slitt begrep, “vi som ikke bygde landet“, og kanskje er generasjon X utvannet nok til at vi kan kan kalle dem utdatert og distansere oss fra dem for selv å ta grep slik Askild Gjerstad skriver om.

Kanskje selvrealisering, personlige utfordinger privat og på jobb, kav og krav om stadig flere, nyere, bedre og dyrere materialistiske goder endelig kan vike for et større og noblere “felles beste“? -Kutte bilen, den forurenser jo som kjent og det “går jo alltid en buss” som det så fint står bak på Kristiansands bussene. Engasjere oss i politikk, om det er i (bolig)vellet, foreldremøter av ulike slag eller kommunal politikken? Bekjempe miljøproblematikken i alt vi gjør med kildesortering, gjenbruk og boikott. Bli en trenermamma eller en juleverkstedspappa. Det er mange muligheter her hvis vi bestemmer oss for å ta i.

Moderne, vestlig samfunn
Grunnleggende for vårt samfunn er at det å bygge er bra; som essensen av ansvarlighet og prektighet. Og til syvende og sist bygger vi i vår del av verden om vi personlig engasjerer oss og slår i en spiker eller ei. I våre dager bygger vi indirekte. Systemet er slik at 98% av oss bidrar til et “felles beste” blant annet og først og fremst over skatteseddelen. -Vi har mange gode idealer og etablerte velferdsordninger. Vi er “like for loven” og hver dag er en mulighetens dag slik som gode, gamle Amerika har vært et bilde på siden Columbus først gikk i land der for 800 år siden. Men vi kommer ikke utenom at det på mange måter fremdeles er et veritabelt pyramidespill i sosial rang, makt og myndighet, velstand, penger og materialistiske goder som vist i den rettvendte pyramiden vi kjenner fra Samfunnsfag- og historietimene. Vi kommer heller ikke utenom at selv om vårt samfunn kan fordeles i alle pyramidens lag, tilhører vi globalt likevel toppnivået.

“Sivilisasjonens vugge”
Bysamfunnet er ingen ny oppfinnelse, men enda eldre enn det er jeger- og sankersamfunnet og andre nomadiske samfunn. Jeg tror ikke det gikk lang tid fra den første byen blomstret opp for en 5-6000 år før bybefolkningen følte seg overlegen de nomadiske gruppene. Begrepene “sivilisert” og “usivilisert” eller sågar “villmenn” brukes nok til en viss grad fremdeles i dag i det vi beskriver andre og fremmede kulturer og folkegrupper. Vi ser det forsåvidt i mindre målestokk i forholdet mellom by og landsbygd her hos oss, mellom såkalte nye landsmenn og de gamle.

Sivilisasjonens framgang
Som nevnt dro Thor og Liv på bryllupsreise i søken etter Paradis og endte med det opp på en ø i Stillehavet. Det de så der er hva vår siviliserte kultur i all sin pomp og prakt har forsøkt å gjøre med alle som har stått i vår vei. De hadde forlatt og forkastet all arv og tradisjon. Gamle kunnskaper om deres egen verden gikk gradvis tapt. Historie og kultur forsvant for alltid.

Det verste er at vi fortsatt holder på og fortsatt mener vi er snille og gjør det for å hjelpe, sågar frelse de som enda ikke bor i hus, har skjøte på eget land og betaler skatt. -For mindre enn 150 år siden blei Sitting Bull myrdet for å la seg absorbere, men ikke assimiliere i “the great father’s” og den hvite manns verden som de selvsagt stod i sentrum for. Det finnes mange eksempler fra mye nyere tid også, men 140-150 år er ærlig talt heller ikke så veldig lenge sida.

Rastløs, lat og utilpass
For å ta meg tilbake til “poenget”; det er ikke alle som nødvendigvis har det i seg at det “å bygge landet” er en god ting. Javisst har vi folk som stortrives med å bygge og kan kose seg i glansen av det (bygde). Men vi har også folk, grupper og enkeltpersoner, som kanskje ikke har det i seg i samme grad. Indianerne, aboriginerne, samene, evenerne, beduinene er bare noen få eksempler på folk som har vært mer eller mindre nomadiske og gjerne vandret 1000km i året til fots. Romafolket vandret kanskje ikke like mye, men de har alltid vært et folk på farten. Det blir stadig vanskeligere å kunne leve på dette viset, men det er de som fremdeles den dag i dag 6000 år etter den første byen så dagens lys som foretrekker dette livet og blir utilpass hvis du plasserer dem under tak med slips rundt halsen. Og det finnes de som er frarøvet det for alltid.

Skal jeg se på meg selv så er det nesten så det kunne være fristende å tro på Peter J. D’Adamos blodtype inndeling hvor han plasserer oss B-typer i kategorien for nomadisk herkomst. Jeg har av og til lyst til å bryte opp, pakke snippsekken og legge avsted. Ikke hele tiden naturligvis, men av og til. Ikke for å bryte bånd til folk jeg er glad i, eller helt og holdent fraskrive meg ett hvert ansvar og sette meg utenfor samfunn, lov og orden, men fordi jeg har noe av den romantiserte dragningen til den friheten det er for en stakket stund å være sin egen herre. Jeg har et snev av eventyrlyst, rastløshet og dragning til villmarka samtidig som jeg synes at en arbeidsdag på kontoret fra 7 til 15 av og til er i lengste laget. Jeg er ikke videre glad i å male huset eller stelle prydbusken. Jeg innser samtidig at jeg liker både god mat og drikke, å slappe av i solveggen og ellers høste av all overfloden rundt meg. Det er nesten så en kunne si at jeg er lat og pompøs, men jeg liker å se meg selv i følgende liknelelse:

“Die Brücke”
Det lå en godt brukt, litt gammel fiskebåt langs brygga. Mannen går bort og spør fiskeren som ligger ombord om ikke han kan ta et bilde av kona og han mot torget i bakgrunnen. Fiskeren gløtter på øya og reiser seg fra hengekøya, selvsagt ville han det. Mannen takker og tar i mot kameraet igjen og legger samtidig merke til at andre fiskebåter kommer og går. Han får det over seg at han bør gi fiskeren en vennlig oppmuntring og spør om han ikke burde tatt seg en ny runde på sjøen han med. Fiskeren smiler og svarer at han allerede har hatt en tur i dag. Mannen sier det var jo fint, men barmhjertigheten driver ham videre. Hvis fiskeren hadde tatt en tur til, og en ekstra tur i morgen og fortsatt sånn et par dager så kunne han kanskje til slutt kjøpt seg en motor til båten. Jo det var nå sant det, det kunne være. Mannen sier videre at ja, og med motor kunne fiskeren rukket enda flere turer på sjøen og innen et par måneder kanskje kjøpt seg en trål, eller til og med en større båt. Og når fiskeren så først hadde fått seg større båt kunne fangsten bli så stor at han til slutt kunne kjøpe seg en båt til. Med to båter ville det fort bli så med fangst at fiskeren kunne kjøpe enda flere båter og til slutt, kanskje om noen få år bare, lene seg tilbake å la andre dra ut å fiske for seg mens han satt på brygga og koste seg. Fiskeren smiler fra hengekøya og sier jaa, det hørtes jo fint ut og lukker øya i varmen fra sola som hang over dem..

Fra et sosialantropologisk perspektiv
Fredrik Barth fikk på slutten av 1950 tallet i oppdrag av UNESCO og Iran å kartlegge basserinomadene i det gamle Persia i et forsøk på å absorbere de i samfunnet forøvrig. For nomadene var jo en vederstyggelighet; primitive og ville. Barth peker på at fastboende har sett på nomader som en provokasjon mot et ordnet og gudfryktig liv, men også preget av et motkulturelt tema om Askeladden-typen som dro på fantestien (drømmen om frihet). Men frihet er som kjent farlig -for staten. Bare folk som tar arbeid et sted, som bygger hus og har eiendom kan styres av myndighetene. Nomadene kan derimot bare forsvinne når det passer dem. Som Barth sier: “Nomadene bygger aldri, de. Og tenk deg bonden som står krokbøyd ute på jordet og tynner kålrabi mens fantefølget drar forbi, sorgløst og ansvarsløst. Slikt gjør vondt.”

Barth beskriver videre hvordan metaforen “livet er en reise” er deres sannhet. Når du ikke eier mer enn hva som er praktisk å dra med deg, når du ikke har en hageflekk som krever fast stell eller faste regninger som må betales da står du fritt til fange metaforen som tross alt utgjør meninga ved alt vårt strev. Da kan vi kanskje også forstå noe av nomadenes livsopplevelse; uroen og lengselen etter å følge landeveien videre.

Barth slutter med: “Livet er et spørsmål om ferdigheter og mestring, ikke om innovasjon og forbedring. Deres liv er et liv på parti med naturen og deres nærmeste, og går ikke ut på å betvinge og overvinne. Det blir på de fleste måter et godt liv, skjøt det har noen klare begrensninger og føringer. Det er et liv hvor de slipper hardt arbeid, og hvor hver dag er variert og interessant, med stadige små utfordringer som den enkelte kan mestre og løse. Det synes å gi grunnleggende tilfredshet til menneskene å leve et slikt liv.”