“He who seeks shall find” heter det, men jeg vet ikke helt jeg. Jeg har inntrykk av at det gjelder å være in the loop for i det hele tatt å get around eller sagt med andre ord get a piece of the pie.
Jeg driver for tida å søker på jobber. Jeg jobber som kjent bare 50% og kjenner folk som jobber 200% mer enn meg som mener de såvidt får hjula til å gå rundt. Så jeg prøver å hive meg på karusellen jeg og. Jeg er ikke videre glad i karuseller siden jeg lett blir kvalm ombord i slike fartøy, men jeg er ikke uten videre kjent for å si nei takk til en joy ride heller.
Det første intervjuet jeg har lyst å si noen ord om var jeg på for noen uker siden. Både arbeidsplassen og stillinga var interessante og jeg kunne virkelig tenke meg den jobben -heldig som jeg var blei jeg kalt inn til intervju. Intervjuet startet annerledes enn alle intervju jeg tidligere har vært på med koseprat, sladder og annet prat man kan kalle å gå rundt grøten. På forsida har jeg skrevet jeg er naiv. Det kan man trygt si. Jeg så ikke sammenhengen tydelig før jeg kom meg ut av lokalet, men jeg tror ikke jeg ville gjort noe annerledes likevel. -Gå rundt grøten ja. Jeg følte til slutt jeg måtte gjøre et forsøk på å fortelle intervjupanelet at jeg var der for å søke på en jobb, så jeg begynte å fortelle om meg sjøl, hva jeg hadde gjort og hvorfor akkurat jeg ville passe denne jobben. Etter fem minutter lente de seg fram på stolen og blei merkelig engasjert målt mot hvordan det hele begynte. Men lite godt skulle det vise seg å gjøre, fordi det forholdt seg nemlig slik at de var tvunget til å lyse ut stillingen. Du skjønner, de hadde allerede en person ansatt, men han var ansatt i engasjement og hadde vært det så lenge at regelverket for offentlig sektor tvang tvang de til utlysning. Vedkomne søkte selvsagt han også, han kjente jo jobben og hadde tross alt vært der i to år.. Jeg blei trykt forsikret om at jeg hadde gjort et godt inntrykk, og at om det ikke hadde vært for vedkomne som allerede hadde jobben så hadde den nærmest vært min.
Det andre intervjuet var rett før påske. Arbeidsgiver benyttet seg av et bemanningsbyrå til hjelp i utlysnings- og ansettelsesprosessen og det hele foregikk ryddig og profesjonelt. De spurte og grov, drillet meg grundig og ga meg anledning til det samme. Jeg fikk bruke mine tilmålte 60 minutter og følte det hele gikk sånn tålig bra. Tilbakemelding skulle komme rett over påske. Jeg fikk tilbakemelding i dag om at jeg “dessverre ikke nådde helt opp denne ganga” og jeg blei langt mer skuffa enn jeg på forhånd hadde trodd jeg skulle bli. Jeg hadde forhåpninger til dette intervjuet og den jobben. Hjertet tok en svipp tur opp i halsen før det braste i full fart ned i magen og jeg klarte ikke summe meg nok til å spørre vedkomne fra personalbyrået hva som gikk galt. Jeg sendte en e-post fem minutter seinere for å spørre om det. -Jeg manglet kompetanse innen Citrix som dessverre for meg mine medsøkere hadde mer av. Det var det.
Jeg var en runde på byen seinere på dagen og svingte innom biblioteket for et par ærend der. Ingen bøker om Citrix. Ikke har jeg hatt ansvar for eller vært borti i Citrix på tjenersida i jobbsammenheng heller. Og ikke blei det undervist i Citrix på høyskolen. Sugen på å i det minste få meg 6 studiepoeng innen dette feltet som så mange etterspør svinger jeg innom den gamle høyskolen min igjen på nettet. Fremdeles ingen fag som tar for seg Citrix. Et søk på Google med ordene høyskole og citrix ser ikke ut til å avsløre andre skoler som underviser i dette heller. Til tross for at jeg nærmer meg mitt tjueåttende år med stormskritt, har fem årsverk i arbeidslivet og tre år på høyskole føler jeg meg igjen som en blåøyd og ung 22-åring som står på trappene til voksen- og arbeidslivet med ikke annet å vise til enn et fint diplom. -“Du har dessverre ikke nok erfaring”. “Vi søker personer med erfaring”. “Kom tilbake om et par år, så la oss se da”. Hvordan få erfaring når ingen vil gi meg sjansen til det?
Jeg er blitt kritisert for å være ørlite granne kynisk, negativ og bitter av familie og venner hvis vi snakker om arbeid, jobbsøking o.l. -Likevel har jeg opplevd at disse har kommet til meg seinere og uttrykt forståelse for at det kanskje kan ha seg sånn at jeg på en høyst reell måte har oppfattet det hele som urettferdig -og at det kanskje også har vært det. Som for eksempel da jeg sa opp jobben min for et visst stort selskap her i distriktet delvis i protest mot hva jeg opplevde som en urettferdig og dårlig personalpolitikk og ledelse, og nevnte ledelse permiterte meg i oppsigelsestida fordi jeg på vegne av mine kollegaer fortsatte å si fra. I ettertid (og fremdeles) er dette selskapet i søkelyset i media på grunn av blant annet dårlig lederpolitikk. -Det blir litt lettere for utenforstående å danne seg et mer komplett bilde når de får et bredere innsyn. Så har du tilfellet med intervjuet her forleden hvor det kalles inn til intervju i ordentlig spill for galleriet stil -hva annet kan det kalles når de skaper forhåpninger og forventninger blant søkerne på helt feil premisser? I det siste tilfellet må man kanskje kunne si at “må beste mann vinne”, men det er likefullt frustrende når det står og faller på erfaringen man aldri får erfart fordi den er en forutsetning for seg selv.
Jeg er egentlig ikke verken negativ eller bitter sett med egne øyne. Kanskje litt kynisk, helt klart skeptisk og frustrert, men stort sett optimistisk og positivt innstilt. Jeg har hvert fall ikke kapitulert og jeg herdes for hver erfaring. Snart blir kanskje også jeg den stålmannen som forlanges med de kvalifikasjonene som forventes -see you in the loop!