Reisen til Guatemala – 12. reisebrev

Snipp, snapp, snute…
12. reisebrev, 15.11.02
Reiseskildrer: Marianne

…så var eventyret ute! Nok var nok. Vedvarende problemer med magen etter 4 besøk hos legen og flere besøk til laboratoriet enn jeg har lyst til å tenke på, førte til at Andrè og jeg bestemte oss for å vende nesene hjemover. Vi landet trygt på Kjevik onsdag 13. november etter ei lang og ganske slitsom reise.

Da vi bestemte oss for å reise til Guatemala falt det oss ikke inn at sykdom kunne stikke kjepper i hjulene for oss. Vi tok alle vaksinene vi skulle ta før avreise og de forsiktighetsreglene vi anså som nødvendige da vi kom til Guatemala. Likevel var det ikke nok. Mageinfeksjoner, magekatarr, halsinfeksjon, lopper, 2 bitt av hund – går det an å bli mer uheldige…?

Selvfølgelig var det en stor skuffelse å måtte reise hjem. Anne og jeg hadde i flere år tenkt på og drømt om å gjøre frivillig arbeid i et u-land. Kanskje var vi en smule naive og trodde at det var mulig å gjøre veldig mye på et relativt kort tid, men ønsket om å bidra til noe positivt var sterkt. Å måtte reise hjem med uforettet sak er ikke noe annet en et slag i trynet, for å si det litt skarpt ;)

Samtidig som det var tungt å måtte reise hjem uten å ha fått gjort det vi kom til Guatemala for å gjøre, ser jeg ikke at vi hadde noen annen mulighet. Helsa må komme i første rekke. Så lenge en er syk, er det ikke mulig å gjøre stort for andre. Og er en syk, vil en ikke oppholde seg i Guatemala.. Alle som klager på det norske helsevesenet skulle tatt seg en tur til en guatemalansk lege. Da tenker jeg fløyta hadde fått en annen lyd, ja! (Håper jeg ikke fornærmet noen nå.. Jeg vet at helsevesenet i Norge kan bli bedre på mange områder, men hvis vi sammenligner oss med mange andre land, har vi det faktisk ufattelig godt. – Og det tror jeg det er viktig å huske på!)

Jeg ville aldri vært foruten opplevelsene våre i Guatemala. Selv om sykdom har preget mye av det vi gjorde (og ikke kunne gjøre..), har vi vært med på utrolig mye og lært mer enn jeg på noen måte hadde kunnet forestille meg på forhånd. Etter å ha kommet hjem til overfloden her hjemme, føler vi sterkere enn noen gang at vi må sette pris på hvor godt vi har det her i Norge. Vi er så ufattelig priviligerte! Noe som også innebærer at vi har et ansvar overfor alle dem som lever i fattigdom…

Det er godt å vite at Anne har tatt over ansvaret for prosjektet som jeg skulle ha vært med på å sette i gang denne uka. Selv om tilbudet til barna ikke blir like stort som vi opprinnelig hadde håpet på, er de timene Anne aktiviserer dem ufattelig mye bedre enn ingenting! Jeg gleder meg til å høre hvordan det går i tida framover!

Til slutt vil jeg takke alle som har fulgt med oss de siste månedene og oppfordre alle til å fortsette og følge med Anne!