Månedarkiv for november, 2002

Reisen til Guatemala – 13. reisebrev

Roatan
13. reisebrev, 30.11.02
Reiseskildrer: Anne Guri

Etter at Marianne&Andre dro hjem har jeg hatt det ganske hektisk her nede. Tok ei uke med spansk i Panajachel paa kveldstid, mens jeg jobba paa dagen. Det tok paa – hardt. I tillegg starta jeg opp litt ballspill med noen unger oppe i San Andres – det er morro, de vil jeg skal laere dem engelsk ogsaa, men jeg maa se hvordan tida strekker til.

De siste 10 dagene har jeg tilbrakt paa Roatan i honduras. Jeg maatte ut av landet for aa faa fornya visumet mitt, og tenkte jeg kunne kombinere det med en liten dykketur til Honduras – ikke et dumt valg !

Fant meg heldigvis noen aa dra sammen med ogsaa – kanaderen Garret som jeg moette paa skolen noen dager foer avreise. Vi dro fredag morran og brukte to dager paa aa komme oss til Roatan. Planen var foerst aa dra til Utila, men da vi kom paa flyplassen var det ikke flere fly til Utila, bare ett til Roatan, saa vi tok likegodt det.

Ankom loerdag kveld, og tok inn paa det foerste og “beste” hostelet vi fant, Valeries. Det viste seg aa vaere et Haal. De foerste 5 dagene vi var der, kom selvfoelgelig sesongens forsinka regnvaer og storm. Regna masse-masse, saa mye at taket lakk og senga mi blei blaut. Da ble jeg saa arg at jeg sto opp klokka 6 neste dag og gikk til Seagrape – et hostel med bedre rykte, og fikk kapra plass for oss stakkars folk som hadde blaute senger paa Valeries. Seagrape er perfekt og koseligere enn den andre.

Dykkerkurset tok vi paa coconuttredivers. Kurset kunne tatt 3 dager, men vi brukte mer pga viu maatte vente paa fint vaer…. Men det var morro naar vi fikk kommet oss uti og faa dykket – et utrolig liv der nede. Koraller i tusen farger, fisker, skilpadder, hummer – helt utrolig. Det gaar egentlig ikke an aa beskrive det – ordene holder ikke !

Men uansett. Roatan var helt topp. Nydelig bakeri, mulighet for aa faa kjoept ferske reker og fisk paa brygga, fine strender, varmt (naar ikke det regna, i det minste) – rett og slett et paradis. Jeg merka hvor mye jeg hadde savna salt havluft, det er en deilig foelelse aa komme opp av vannet med saa seigt haar at du faar rastafari paa to dager :)

Naa er jeg kommet tilbake til San Andres, tilbake til jobb, ballspill og masse aa gjoere. Paa jobben i dag pakka jeg inn 70 julepresanger – til alle pasientene, for vi skal ha ei slags juleavslutning paa tirsdag. Da blir det Tamal-fest og julepakker og morro for ungene.

Kos dykken heime i kulda!

Klemmer fra Anne

Reisen til Guatemala – 12. reisebrev

Snipp, snapp, snute…
12. reisebrev, 15.11.02
Reiseskildrer: Marianne

…så var eventyret ute! Nok var nok. Vedvarende problemer med magen etter 4 besøk hos legen og flere besøk til laboratoriet enn jeg har lyst til å tenke på, førte til at Andrè og jeg bestemte oss for å vende nesene hjemover. Vi landet trygt på Kjevik onsdag 13. november etter ei lang og ganske slitsom reise.

Da vi bestemte oss for å reise til Guatemala falt det oss ikke inn at sykdom kunne stikke kjepper i hjulene for oss. Vi tok alle vaksinene vi skulle ta før avreise og de forsiktighetsreglene vi anså som nødvendige da vi kom til Guatemala. Likevel var det ikke nok. Mageinfeksjoner, magekatarr, halsinfeksjon, lopper, 2 bitt av hund – går det an å bli mer uheldige…?

Selvfølgelig var det en stor skuffelse å måtte reise hjem. Anne og jeg hadde i flere år tenkt på og drømt om å gjøre frivillig arbeid i et u-land. Kanskje var vi en smule naive og trodde at det var mulig å gjøre veldig mye på et relativt kort tid, men ønsket om å bidra til noe positivt var sterkt. Å måtte reise hjem med uforettet sak er ikke noe annet en et slag i trynet, for å si det litt skarpt ;)

Samtidig som det var tungt å måtte reise hjem uten å ha fått gjort det vi kom til Guatemala for å gjøre, ser jeg ikke at vi hadde noen annen mulighet. Helsa må komme i første rekke. Så lenge en er syk, er det ikke mulig å gjøre stort for andre. Og er en syk, vil en ikke oppholde seg i Guatemala.. Alle som klager på det norske helsevesenet skulle tatt seg en tur til en guatemalansk lege. Da tenker jeg fløyta hadde fått en annen lyd, ja! (Håper jeg ikke fornærmet noen nå.. Jeg vet at helsevesenet i Norge kan bli bedre på mange områder, men hvis vi sammenligner oss med mange andre land, har vi det faktisk ufattelig godt. – Og det tror jeg det er viktig å huske på!)

Jeg ville aldri vært foruten opplevelsene våre i Guatemala. Selv om sykdom har preget mye av det vi gjorde (og ikke kunne gjøre..), har vi vært med på utrolig mye og lært mer enn jeg på noen måte hadde kunnet forestille meg på forhånd. Etter å ha kommet hjem til overfloden her hjemme, føler vi sterkere enn noen gang at vi må sette pris på hvor godt vi har det her i Norge. Vi er så ufattelig priviligerte! Noe som også innebærer at vi har et ansvar overfor alle dem som lever i fattigdom…

Det er godt å vite at Anne har tatt over ansvaret for prosjektet som jeg skulle ha vært med på å sette i gang denne uka. Selv om tilbudet til barna ikke blir like stort som vi opprinnelig hadde håpet på, er de timene Anne aktiviserer dem ufattelig mye bedre enn ingenting! Jeg gleder meg til å høre hvordan det går i tida framover!

Til slutt vil jeg takke alle som har fulgt med oss de siste månedene og oppfordre alle til å fortsette og følge med Anne!

Reisen til Guatemala – 11. reisebrev

Livet
11. reisebrev, 04.11.02
Reiseskildrere: Anne

Ja, ei stund siden jeg har skrevet, men naaç
Jeg har begynt aa jobbe paa en klinikk i Panajachel som heter Fundabiem. Denne sida forteller litt om organisasjonen paa spansk ( http://www.guate.net/teleton/frame2.htm ). For aa forklare kort: Fundabiem er en guatemaltekisk organisasjon som ikke mottar noen midler fra staten, de er helt og fullt basert paa midler fra private donasjoner og Teleton. Teleton er en annen organisasjon som har en stor konsert ei gang i aaret med kjente artister og donerer penger til forskjellige prosjekter og organisasjoner.

Jeg jobber sammen med en fysioterapaut fra Cuba, Fernando Andry. Det jeg gjoer er egentlig mye forskjellig. Jeg hjelper til naar det er pasienter, hjelper til aa gjoere oevelser paa dem, leker med dem, eller ser paa naar Andry holder paa. Den foerste dagen ble jeg ganske – hva skal du si – forferda naar jeg saa hva vi skulle gjoere med noen skjoenne smaa unger som var hjulbeinte. Jo, da surra vi en gammel avis rundt hvert bein, surra rundt litt bandasje og bant ei snor fast i foettene deres. Naa som beina var stiva opp, og beina vendte “rett” vei skulle vi ut og gaa. Saa gikk vi rundt i ganga i ca. 30 min, og saa var behandlinga over. Noen dager seinere kom det en norsk kirurg i bein og saant til Lisbets hospedaje, og jeg spurte han hva de gjorde i norge med hjulbeinte unger. Som regel gjoer de ingenting, for det retter seg opp av seg sjoel. Hvis det ikke gjoer det, maa de kanskje operere naar de er en 10-12 aar. Jepp. Og der surrer vi aviser rundt stakkarene. Jeg proevde forsiktig aa si det til de, men det ble raskt avfeid og samtaleemnet skifta. Ellers driver vi mye med oevelser paa underutvikla barn, ruller rundt med baller paa matter og oever paa balanse.
Hver torsdag drar vi til San Lucas, som ligger ca. 45 min kjoering fra Panajachel. Byen ligger ogsaa rundt Lago Atitlan, men paa den andre sida. Her er det ogsaa en Fundabiem-klinikk, men ikke saa mange pasienter. Senteret er mindre enn i Panajachel, og daarligere utstyrt. Folkene der er derimot kjempekoselige, blant annet ei dame som laerer oss caqchicel, indianernes spraak. Kan noen faa smaaord naa :) Spraaket er en av grunnene til at arbeidet er vanskelig, for nesten alle pasientene er mayaer, og de laerer ofte ikke spansk foer de begynner paa skolen (av og til ikke i det hele tatt heller).

Har ogsaa begynt aa veve. Begynte forrige mandag med aa sette opp veven (som foroevrig bestaar av 8 pinner av forskjellig stoerrelse), og har vevd hele uka. I dag ble jeg ferdig med mitt lille toeystykke, kanskje 30 x 150 cm. Morro. Flor, ei dame som bor i San Andres, laerer oss.
Paa fredag var det duka for “El dia de los muertos”, de doedes dag. Da sto jeg og Sara (ei svensk som bodde hos Lisbet) opp klokka halv fem for aa gaa opp paa kirkegaarden. Det var ikke mange der saa tidlig, men da klokka naerma seg seks begynte det sakte men sikkert aa fylles opp av mennesker som kom med masse blomster og farga papir for aa pynte paa gravene. Noen grein kjempemasse, og andre sang og koste seg – kontrastfylt. Det begynte aa regne i halv sjutida, og da gikk vi. Vi kom tilbake litt seinere, og da var det mer folk, og mer pynt. Her i Guatemala blir ikke menneskene alltid begravd under jorda, men i sementerte “kister” over bakken. Denne dagen lages ogsaa en spesiell rett – Fiambre – som bestaar av alle typer kjoett og mange forskjellige groennsaker. Vi saa det i en butikk, og syns egentlig det ligna paa Pytt i panne. Det frista ikke saa veldig for oss, men for guatemaltekerne er det festmaaltid.

Denne uka skal jeg ta mer spansk paa en skole i Panajachel paa ettermiddagen. Er litt forkjoela og snufsen, og spiser sitron, hvitloek, c-vitaminer og andre gode saker for harde livet for aa bli frisk. Andrè saa at jeg maatte vaere frisk for aa kunne dykke, saa hvis noen har noen gode tips saa taes de imot med takk!!!!

Reisen til Guatemala – 10. reisebrev

Monterrico, Guatemalas ferieparadis?
10. reisebrev, 02.11.02
Reiseskildrere: Marianne og André

Forrige søndag dro Marianne og jeg avsted og var så veldig gira på å farte rundt i 2 uker. Vi dro likegodt innom Antigua igjen i starten – og her spiste vi himmelsk curry (indisk) på en irsk pøbb! Marianne lassa innpå med cappucino siden vi hadde tenkt oss på en film om kvelden (kino + Marianne = sove :) – Insomnia, og det var det den natta blei til.. Dagen derpå fór vi avsted til Monterrico (Stillehavet) i shuttle (minibuss), men ikke helt uten komplikasjoner. Byrået vi hadde kjøpt billetter hos samarbeidet ikke med bilen vi blei plukket opp av, men siden vi er gode og stae satt vi bare der til bilen likevel kjørte 45 min etter planen.. :) Det siste stykket til Monterrico etter at bilen ikke gikk lenger, kjørte vi lancha (båt) i 20 min i fine omgivelser. Men selve Monterrico “by” er et høl med tonnevis av søppel og dyreavføring i gatene (- dette er ett av guatemaltekernes fremste feriemål!?) Havet derimot! Å hvor deilig :) Store, salte bølger, varm sand (black sand beach) og steikende sol – men det blei litt for mye av det gode på samme tid: Våre vinterbleike kropper tålte ikke varmen og fuktigheten så bra, i tillegg til at mat og drikke ikke tilfredstilte våre sunne sinn tilstrekkelig. Marianne blei også bitt av hund og magen var fortsatt vrang så den 3. dagen dro vi tilbake til Antigua.

Transportmidlene her funker bare ikke. Shuttle’n vår på vei tilbake klarte ikke mer enn 40 km/h – og 1/2t før vi var framme måtte vi bytte bil – til en som gikk 20 km/h raskere :) Tyskerne i framsetet irriterte seg ganske mye over den lave hastigheten.. I Antigua fylte vi opp med curry og annen god mat igjen – og et nytt legebesøk, Mariannes tredje. Denne ganga var diagnosen *magekatarr*, og ho har nå fått medisiner ho skal ta i 3 uker så får vi se igjen da… :)
Og nå (fredag) er vi tilbake til utgangspunktet, San Andres, hvor Anne har begynt å veve og gjør det ganske så bra :)

(Anne er på vei med Reisebrev 11 for dere som har lagt merke til at det er en stund siden det kom lyd fra den kanten.. :)