Månedarkiv for oktober, 2002

Reisen til Guatemala – 9. reisebrev

25. oktober, 2002. 0 kommentarer

Marianne er glad :)
9. reisebrev, 25.10.02
Reiseskildrer: Marianne

Hurra! Jeg har funnet meg et eget lite prosjekt som jeg kan jobbe med (naar jeg er blitt helt frisk.. og det regner jeg jo med aa bli om ikke saa lenge!).

I Guatemala er det sommerferie naa. Det vil si 3 maaneder hvor barna gaar og dingler uten aa gjore noe som helst naar de ikke hjelper foreldrene. Foreldrene maa selvsagt jobbe og har ikke tid til aa passe paa dem. Som vi alle vet er lediggang roten til alt ondt, og derfor vil vi prove aa gjore noe med det! I gaar satt jeg og Lisbeth (eieren av Hospedajen) og planla forskjellige aktiviteter som vi kan gjore med dem. Lisbeth har lang erfaring med musikkundervisning og har lyst til aa begynne med ei musikkgruppe. (Noe de virkelig kunne trenge! Koret i kirka er ei katastrofe..) Jeg kunne tenke meg for eksempel aa starte opp ei idrettsgruppe eller dansegruppe. Anne sa at hun ogsaa kunne tenke seg aa bli med, men vi har ikke funnet ut akkurat hvordan enda. Forelopig jobber hun paa Fundabiem, saa vi faar tenke litt mer paa hvordan vi skal gjore det. Barna her er ufattelig understimluert naar det gjelder lek og morro, saa de kommer nok til aa bli storfornoyde. Det er ikke akkurat tradisjon for aa leke med barna her.

Andre og jeg kommer til aa reise fra San Andres et par uker. Innen vi kommer tilbake igjen regner jeg med aa vaere 100% igjen, og Lisbeth vil vaere hjemme igjen fra et tolkeoppdrag i Mexico -saa da er det bare aa begynne!

Jeg er hos Flor (“Blomst” paa norsk -flott navn!?!) hver kveld for aa laere aa lage guatemalsk mat. Kjempekoselig! Av og til spiser vi maten vi har lagd sammen, av og til tar jeg den med hjem. Til Lordag er vi alle sammen bedt i bursdagsselskap til mannen hennes. Gleder meg :)

Haaper det staar bra til med dere. Vi savner tilbakemeldinger!

Kategori blogg.

Reisen til Guatemala – 8. reisebrev

21. oktober, 2002. 0 kommentarer

Siste nytt fra Vestfronten
8. reisebrev, 21.10.02
Reiseskildrer: Marianne

Hei! Her kommer en liten hilsen fra “syke-Marianne”. Nå har jeg vært mer eller mindre syk i snart to måneder, og begynner por supuesto å bli en smule lei. Det føles ganske frusterende å være i Guatemala uten verken å få gjort den jobben jeg kom ned her for å gjøre, studert mer spansk eller få reist å få opplevd mer av landet. Selvfølgelig har det sin sjarm å ligge i senga å høre på radioen som naboen har slått på full guffe (på en kanal som er muy evangelico y charismatico ;) – men alt blir litt mindre gøy når man ikke er i form, så derfor sitter jeg på venterommet enda ei gang for å prøve å finne ut hva som feiler meg.

Her på venterommet sitter damer og menn, den ene mer fargerik enn den andre, og venter på tur. Mange av dem er flotte å se på – mayaene er et stolt folk, men det er ingen tvil om at fattigdommen tærer på dem. Nettopp fattigdom, hardt arbeid, feil ernæring, dårlig hygiene og ufattelig mange barnefødsler er nok grunnen til at de fleste er her i dag. De fattigste av de fattige kommer seg ikke så langt en gang. Kanskje satser de på den lokale medisinmannen/dama som helbreder med urter og bønn, eller de venter så lenge med å gjøre noe at det er for seint.

Nå kommer resultatene. Hm… Ut fra laboratorieprøven ser det ut til å være en bakterieinfeksjon nok en gang. Neste legetime er om 4 timer. Så er det bare å vente å se…

Ellers så kan jeg fortelle at San Andres, hvor vi bor, er en idyllisk liten pueblo ca 8 km fra Panajachel og Lago de Atitlan. Ca 99% av befolkningen må være mayaer, og bortsett fra oss på Hospedaje de Lisbet (http://www.guatemala.no) finnes det ikke turister her. Egentlig finnes det ganske lite i San Andres i det hele tatt. (Kanskje litt i minste laget for Andre ;) – Men så er det jo ikke langt til Pana hvor det finnes alt mulig.

Vanligvis kjører vi pick-up til “sivilisasjonen” (på lasteplanet med vinden i håret – akkurat som på Hawaii, Line!) Det går til tider litt fort i svingene etter min smak, men billig er det. Ca 2 kroner hver vei. På vei til Pana i dag morges blei sjåføren vår stoppet og anholdt av politiet. Men det var ikke noe problem! En av passasjerene hoppet inn i bilen og overtok rattet…

Det har blitt litt smått med aktiviteter for min og Andres del i det siste, fordi begge har vært syke, men noe har vi da fått gjort. I helga var vi i Antigua, byen som opprinnelig var Guatemalas hovedstad, men som blei ødelagt av et katastrofalt jordskjelv i 1773. Nå er byen utrolig flott, den fineste i Guatemala etter vår smak, med sin majestetiske bygninger i gammel spansk kolonistil, utallige ruiner, reine og ryddige gater og mange parker og velholdte hager. I og med at Antigua er et “must” for alle som reiser til Guatemala, er prisene høyere enn de fleste andre steder i Guatemala. Likevel vil vi si at byen er vel verdt et besøk!

Anne og jeg har også tatt noen timer i matlaging, noe som har vært kjempegøy! Jeg kommer til å fortsette med det, så sant formen holder seg sånn nogenlunde, mens Anne heller vil begynne på vevekurs.

Når det gjelder arbeid, så begynte Anne og jeg å jobbe på en klinikk for fysisk og psykisk utviklingshemmede. Anne ønsket å være i fysioterapiavdelinga, noe som sikkert er lurt med tanke på fremtidige medisinstudier. jeg ble plassert på opplæringsavdelinga. På “min” avdeling var det en lærer som skulle lære opp barna og ungdommene enten til å snakke eller lese. Noen av dem trente han bare i motorikk. – Men. Det finnes alltid et men ;) Det var aldri mer enn to barn/ungdom innom av gangen og hver av dem hadde med seg enten et søsken eller en forelder. Jeg følte på ingen måte at de hadde ordentlig bruk for meg, så jeg bestemte meg ganske fort for at jeg ikke ville “sløse bort” de neste månedene der uten å være til nytte. Og når jeg får tenkt meg om, er det nok best å satse på å bli helt frisk før jeg begynner å tenke på jobbing igjen. Det er vanskelig å gjøre noe for andre når en egentlig har mer enn nok med å passe på egen helse. På Annes avdeling ser det imidlertid ut til å være mer å gjøre, for hun trives og vil fortsette der. I dag hadde hun blant annet lært hodemassasje og var godt fornøyd.

Så var dommen der. Legen har talt. Bakterieinfeksjon otra vez. Denne ganga fikk jeg heldigvis ikke antibiotika, bare noen antiseptiske (?) tabletter som skulle rense magen og noen andre tabletter som skulle hjelpe til med å bygge opp en sunn bakterieflora etterpå. Ellers skulle jeg holde meg unna fett og krydder. Det er ingen tvil om at jeg skal være ekstremt forsiktig med hva jeg spiser heretter. Enda mer forsiktig enn vi har vært. Så er det bare å håpe at formen snart blir bedre!

Hasta luego!

Kategori blogg.

Reisen til Guatemala – 7. reisebrev

19. oktober, 2002. 0 kommentarer

Tanker om en annen verden
7. reisebrev, 19.10.02
Reiseskildrer: Andre

Av og til kommer det ei tid hvor man må tenke gjennom ting på nytt. Før vi dro sjekket vi med alle norske hjelpeorganisasjoner vi kunne navnet på om vi kunne få jobbe for de. Det kunne vi ikke, fordi de trener frivillig innsats i form av folk med (relevant) utdannelse og/eller yrkesbakgrunn (det vil si våre foreldre :) for en minimums periode fra 3 mnd og opp. Dette virket for meg som svært urettferdig, “byråkratisk” og tungvindt – her var jeg villig til å jobbe så fikk jeg ikke lov!? Jeg måtte da kunne brukes til noe? Jeg skal ikke gjenta alt jeg synes om det dengang, men nå er jeg glad for at de har en slik policy. Det trengs dyktige folk som kan legge press på riktig myndighet med bakgrunn i faglig kompetanse. Og det trengs folk over lengre tid for å sikre stabilitet. I det hele tatt vil en hvilken som helst “norsk maskin” være supereffektiv her – og likevel vil det gå treigt.. (Jeg traff en norsk kar i Xela som kunne fortelle alt om det – vil du lese mer om soeppelprosjekt (trengs saart her!) kan du lese om prosjektet hans paa http://www.ludo.no)

Vi trodde det ville bli enkelt å finne noen som ville bli glad for norsk frivillig innsats, og det har vi. Men enten kan de gjøre jobben sjøl (og da mener jeg at det bør de ?), eller så krever de mye av språk, kunnskaper og ikke minst TID. Så langt har plassene vi har vært innom kanskje ikke akkurat hatt veldig bruk for oss. Jeg føler det blir spesielt viktig at jobben jeg eventuelt skal gjøre her, “betyr noe” – at jeg kan bidra med etter eller annet de ellers ikke ville fått. Så langt passer jeg ikke inn, og av det jeg har er det pengene mine som betyr mest. Og det i den forstand “å være en god turist”. Bruke pengene på mat på markedene, overnatte på hostell drevet av lokale og ikke store kjeder, kjøpe suvenirer og andre “artifakter” direkte fra produsent (gateselgere, eller fattige indianere) og ikke turistbutikken på hjørnet. Det gjør lissom ikke noe at de krever 20 ganger så mye betaling av meg for at jeg skal få besøke naturparken, gå den kronglete stien til vulkanen eller få bade i termisk oppvarmet vann når jeg har RÅD til det og de TRENGER det. Pengene mine kan bety mat og husrom for enkelte, og til en ellers skakk kjørt nasjonal økonomi vil pengene fra turistene gi mye i kassa (selv om det dessverre er ufattelig mye korrupsjon her, og en del nok dessverre “forsvinner”..) Jeg kan hjelpe med å være med på Fadderordninger, gi penger til Røde Kors eller vennskapsforeningen fra Fredrikstad (http://www.fredrikstad.kommune.no/om/Patzun/Guatemala.htm) som driver et fantastisk arbeid i to byer her nede. For tida samler de inn penger til en ambulanse (trengs sårt), og andre ganger kan de gi midler via NORAD og Kirkens Nødhjelp (og på den måten 4 dobler!! de beløpet som kan gis videre). Disse pengene betyr utrolig mye her! Leger trengs, fysioterapauter, snekkere, lærere, ingeniører med mange fler, men en “data-ansvarlig” er kanskje ikke første prioritet – det florer lissom ikke av dataskoler eller utstyr på gatene her :) At språket setter begrensninger også er så, men det kan vært fall overvinnes realtivt smertefritt. Jeg kan selvfølgelig få gjort “småting” her, men jeg føler det også krever at jeg er her over lengre tid. For å se forandringene, følge opp og kan få tilpasset innsats etter behov. Kanskje jeg tenker “for stort”, men Guatemala trenger ærlig talt hjelp i stor målestokk. Mtp på frivillig innsats tror jeg jeg ville være mer nyttig om et par år – etter jeg har blitt til noe :)

Etter å ha vært plaget med noen fæle bakterier en god ukes tid, begynner jeg å bli bedre nå. Klar for nye eventyr :) Jeg tror jeg vil bevege litt mer på meg om litt; se litt mer av landet, folk og alt – og kanskje jeg da finner noe jeg kan gi meg i kast med. I mellomtida har jeg øyne og ører åpne, tar et par dager av ganga og lærer så lenge jeg lever. Samtidig prøver jeg å være snill og grei (og forøvrig gjøre som jeg vil ;) Pga sengeligginga har jeg ikke så veldig mye mer å komme med, bortsett fra at av og til er det noe med de nære ting… Kanskje man best kan få gjort det beste man kan med å gjøre det der “man er”?

Anne har funnet seg en plass på en barneklinikk og ser ut til å trives der, hun har litt å gjøre, får hjelpe til og hun føler det er relevant til medisin studiene. Det er bra! Marianne leiter for harde livet etter en brukanes jobb, og jeg tar den når/hvis den dukker opp.

Livet er ikke som hjemme, og jeg laerer det sagte, men sikkert :) Akkurat naa er Marianne og jeg i Guatemalas gamle hovedstad, Antigua (flott by!!), for turens skyld, men ogsaa paa jakt etter jobb. Marianne skulle etter “planen” ha skrevet dette brevet, men dere kan regne med et til (fra ho) ganske snart!

Haaper livet er sjoent i Norge – skriv og fortell naar dere kan. Vi tenker paa dere der hjemme, men inntil neste gang sier vi nok en gang

Hasta luego!

Kategori blogg.

Reisen til Guatemala – 6. reisebrev

3. oktober, 2002. 0 kommentarer

Necesitamos avveksling!!!
6. reisebrev, 03.10.02
Reiseskildrer: Anne

Ja, ganske mye har skjedd siden André skreiv forrige gang…blant annet:

De varme kildene Baños Calientes Chicobix ,denne gang skikkelig varme, var herlige. Bildene fra kildene kan sees paa sida vaar :)

Helga ( i alle fall deler av loerdagen) tilbrakte vi i de gamle mayaruinene Abaj Takalik. Det var et par ting som trakk denne turen litt ned: Veien var himla svingete, og enkelte av oss (Les: Marianne) liker ikke det saa veldig godt. Etter halvanne-to timer kom vi oss fram. Da vi hadde smoert oss inn med DEET (20-100%) og stod ved den foerste maya-steinen, begynte det aa regne noe saa innmari… Guiden vi hadde med oss snakka spansk – fort, og laereren som var med var ikke saa god i engelsk at ho kunne oversette alt. Men aa faa se templene, alterene, steinfigurene og bare omgivelsene rundt Abaj Takalik var ganske imponerende. De hadde stjerneobservatorier, avanserte kalendre, avansert matematikk og var langt framme paa mange omraader.

De fleste av ukedagene ble tilbrakt paa skolen og deretter paa Bavieras, som nevnt tidligere, vaar yndlingskafé….

Planen for denne helga var i foerstinga aa dra til huehuetenango for aa sjekke forholdene for eventuell jobbing. MEN etter skolen paa fredag var marianne saa daarlig i magen at vi droppa de planene. Ho var daaaaaarlig. Derfor snakka jeg med to andre paa skolen, Recca og Stu (stewart), for de hadde sett litt paa en vulkantur arrangert av Adrenalina (et byraa som arrangerer turer her). Vi bestemte oss for en hike til Tajumulco, sentralamerikas hoeyeste vulkan (!). Deretter gikk vi til supermercadoen for aa kjoepe mat til turen, og diverse noedvendig utstyr (vanter).

Dro loerdag morgen klokka sju. Det var 11 mer eller mindre klare personer som kroekka seg sammen i minibussen, med bagasjen paa taket, selvfoelgelig.Kjoerte i mer eller mindre to timer til en liten pueblo, San Sebastian. Her var veien saa saulete at vi ikke kunne fortsette. De “chicken-bussene” (lokalbusser) som proevde, ble sittende fast, og var paa nippet til aa velte (minn meg paa aa aldri klage paa veier mer). Entonces, vi maatte ta beina fatt og ga de siste kilometerene til plassen hvor vi skulle starte. Kongevaer, godt og varmt og godt humoer. Etterhvert begynte det aa gaa ganske bratt oppover. Drikkepausene ble hyppigere, og terrenget mer kuppert. Landskapt var helt utrolig til aa vaere paa over 3000 meters hoeyde. Vi gikk et par timer, og guiden vaar var ikke mye til aa vente paa oss, han hadde hastverk, men vi skjoente ikke hvorfor. Det viste seg at han hadde sine grunner. Etter aa ha samla blaut ved rundt 3800 m, og gaatt en halvtime til, begynte det aa regne. Vi hadde hoert tordenet i det fjerne da, men naa satte det i for alvor. Etter den siste kneika foelte jeg at himmelen datt ned. Det regna masse, masse. Da hadde guiden sprunget opp og forsvunnet over toppen. Da vi kom opp, moette et skjul oss med 3 mer eller mindre tette vegger og blikktak. Jeg sprang under og ungikk det verste(takket vaere min poncho!!) Det viste seg at vi skulle tilbringe natta her….ikke direkte fristende, men bedre enn aa ligge ute.

En av deltagerne, ei stakkars dame fra belgia, var i daaaaaarlig form, og hadde astma. Daarlig kombinasjon. Ho ble liggende 3 timer bak oss, og en av guidene fulgte ho og bar sekken hennes. Vi brukte vel rundt 4 timer paa turen opp, med ei stigning paa rundt 1100 meter. Base-campen laa paa 3990 meter, bare i underkant av 250 m fra toppen. Ettermiddagen var kald og vaat, og foer vi fikk i gang et baal, gikk vi bare rundt under skjulet for ikke aa fryse saa…..lovet vaere ulvangs ullundertoey og Gomes ullsokker!! Jeg og Stu hadde kjoept oss noen votter dagen foer, men et av disse parene forsvant i baalet. Derfor laante jeg vekk et av ullsokkparene mine til votter, og jeg fikk laane ei lue av han, for mi var vaat….. Omsider fikk vi noe varmt i oss, for en sprek japaner hadde med seg multifuelapparat som vi kunne varme i. (han var Sprek-sprek, hadde sykla fra Los Angeles til guatemala paa 40 dager..kunne sikkert jogga opp hele vulkanen paa et par timer).

Stikkord for kvelden var KALDT. Skulle legge oss for aa sove i teltet under skjulet, hadde ikke underlag…kaldt. Vi fikk heldigvis ligge paa presenninga til guidene, ellers hadde det vaert vaatt (var det uansett). Sov ingenting. Provde aa tenke paa varme ting og koselige ting, men jeg var like kald. Etter ei soevnloes natt, sto vi opp kl.4, for vi skulle opp paa toppen og se soloppganga. Superkald. Vi gikk i moerket opp, bratt de siste 250 meterne….MEN da vi kom opp paa toppen, var det verdt strevet – bonito!!

Da sola kom opp, kunne vi se til stillehavet i vest, mexico i nord og belize i oest…..utrolig toeft! Bilder kommer seinere.. :) Toeft aa se flyene under deg, og se ned paa alt rundt… Nedturen gikk greit, 10 min til campen… :) 3 timer ned til saulehaalet. En rar ting: paa 4000 meters hoeyde vokste geitrams og bartraer..? rart.

Straalende sol paa vei ned, skjoent.

Denne uka paa skolen har vaert ufattelig tung og kjedelig for oss alle. Vi foeler ikke vi kommer noe lenger, og lengter etter aa faa praktisert mer. Marianne foeler det ligger en forbannelse over rommet hennes (grunnet diverse sykdom, lopper, braak m.m.) Derfor drar vi avsted.

Ruta foreloepig er Xela- Lago Atitlan (med sine smaa landsbyer) – Antigua og Monterrico.

Vet ikke hvor mye vi er connected rundt forbi der, vi faar se. Trenger avveksling, varme og praktisering av spansken.

Hasta luego !!

-Anne-

Kategori blogg.